Kjære bilist!

I Norsvin barnehage, som i de fleste andre barnehager, er vi en del ute på tur. Da er vi nødt til å gå langs en traffikert veg for å komme til bussholdeplassen. Alle barna vet veldig godt hvordan de skal gå i rekka når de er på en veg hvor det kan komme biler. 

Men! 

Hva om et av barna mister noe, og det blåser ut i vegen og de bare slipper taket og løper for å hente det? Jeg kan holde barnet i hånden, men allikevel ikke reagere kjapt nok når det løper av gårde i en slik situasjon. Det er slik barn fungerer. De er impulsive, og tenker ikke alltid konsekvens.

Du som tenker at du gjør riktig når du kjører fartsgrensen i 60 sonen når du møter en barnehage på tur, tenk deg nøye om. Ville du kjørt like fort hvis det var ditt eget barn som gikk langs vegen, eller hadde du tenkt annerledes da? 

Tenk deg hvor redde vi er for at noe slikt skal skje, vi har med oss x antall barn på tur og selvom vi alltid er nok voksne, vil det ikke hjelpe hvis ikke vi jobber sammen. Du og jeg. 

Senker du farten vil du gi meg en mulighet til å reagere FØR skaden er skjedd, og sammen kan vi faktisk redde situasjonen. Det er ikke vanskelig, det krever ikke blikk, ord eller noen annen form for kommunikasjon mellom meg og deg. Men det kreves at du ikke ser deg i speilet, ikke trykker på telefonen eller leter etter noe på gulvet av bilen. Det kreves at du følger med på hva som skjer rundt deg, utenfor bilen. Vi er en del av trafikkbildet, og det blir altfor feige lag hvis du ikke følger med og senker farten. Da må vi begge leve med din uforsiktighet resten av livet.

1 av 4 bilister senker farten når de møter oss på tur. Det er mindre enn halvparten. 

Så kjære bilist. Tenk deg nøye om før du suser forbi. Jeg har ingen å miste. 

Maren, Norsvin barnehage.